Jeg hadde en gang en amerikan venn, som hette Parisian. Da hans søster tapte sin mann i en bilulykke, han bed henne komme til Paris og bo hos ham et par månader. Så fikk jeg møte henne der.

En sol varmte morgen i vår, gikk vi alle tre for en liten tur i en fin park. Jeg var gående mellom dem da han plutslig spurte meg :

“Now tell me : how does it feel to be walking between to REAL parisians ?”

Jeg har lyttet på Overnite-sensation veldig ofte da jeg var ung, og derfor var denne platen én blant disse som hadde den største innflytelsen på meg.
(Jeg husker jeg en gang skrev en (ganske god) låt som var høyt inspirert av Dinah-Moe-Humm” (“She had a snake for a pet, and an amulet, …”). Jeg var særlig velykket med den intro-riffen jeg hadde funnet, som kunne virkelig sammenlignes med disse til “Layla”, “Cocain” eller “Sweet home Alabama” ! Men jeg skrev den for sent, nemlig i den tiden jeg bestemt meg å stanse alt med musikken, og låten bare eksisterer som et “re-re” tatt opp på en gammel bånde som ødelegger seg i bunnen til en kartong som jeg husker ikke lenger hvor den finnes).
Jeg har sett Zappa på konsert bare en gang. I en sporthal ! Jeg ble så skuffet av lyden, som var så skandaløs dårlig, at jeg svor jeg aldri mer skulle gjenta en slik opplevelse. Jeg holdt mitt ord, uheldigvis.
Men det som var enestående likevel denne kvelden, er at jeg, helt uventet, ble sittende ved siden av en meget berømt kunstner, mannen som blant annet har popularisert i Frankrike verket til artister som Tex Avery, som har underholdt unger og mindre unge med et nydelig verk i løpet av flere tiår, og derfor hadde en veldig stor innflytelse på mange mennesker : tegneren Marcel Gotlib. Han var med sin kone. Vi alle satt i første rad til balkongen. Han var veldig velkjent, så hadde mange folk nede i salen merket seg hans nærværet og vist hvor misunnelige de var mot meg for et slik fint selskap ! Vi snakket litt, Marcel og jeg, mellom låtene. Han var snill. Ikke bare fordi jeg var med venner som hadde noe å royke med seg, mens Marcel hadde ikke, og så delte jeg min royk med ham og sin kone ! Han er en snill mann, i alle fall, det vet jeg.
Bare tenk ! En hel kveld tilbrakt å se (mere enn høre, uheldigvis) Zappa spille foran meg, i selskap til Marcel. Livet er noen ganger overraskende…

Del 2.

Mange år etterpå konsertet, Marcel gav meg anledningen til en overraskende opplevelse.
Jeg fant en kveld en av sine gamle bøker oppå en avfallsdunk på gata. Jeg husket godt at boka, som jeg hadde lest forlengst, var utrolig morsom, så brakte jeg den hjem, fordi jeg ønsket å vise den til min liten gutt, og vise ham det som underholdte meg da jeg var en tenåring. Neste kvelden, var jeg sittende ved kanten til sengen hans for vår lesning time, og vi, som altid, var glade å dele igjen en fin stund sammen. Særlig med en lovende bok…
Jeg bladde i boka, og så at jeg husket fortsatt mest av tegneserier. Så begynte jeg å lese én iblant historiene som jeg husket at den hørtes litt merkelig ut da jeg først leste den. I denne historien fortalte Gotlib hendelser om sin egen ungdom, på landet, da han bodde hos en bond som ganske ofte fortalte ham, tross solen var strålende i himmelen, at han fryktet et snart dårlig vær. Så måtte gutten gå til en fjøs, og tilbringe der lange stunder, helt ensom, untatt selskapet til en geit til hvem han snakket, og noenganger sang en liten barnerim han hadde lært fra andre bønde barn på skole : “løblesmoti, labiskoti, oløblesmo, labisko.” Ved enden til historien sin, fortalt Gotlbib at han nå skjønte, mange år etterpå, hva barnerimen betydde : “le blé se coud-il ? le blé se moult-il ? Oui le ble se moud. L’habit se coud” (Hveten knuses ? Kjolen sys ?…). Og han håpte at sin datter, som nå var like gammel som han i historien, skulle aldri kjenne en tid når hun skulle bare ha vennskap fra en geit… Ja, det var litt merkelig, på tiden.
For den vokste mann jeg hadde blitt, var det nå umiddelbart forståelig at hans barndom hendte i krigstiden, og hva betydde behøvet for en liten Gotlieb (hans virkelig navn) å forbli alene i skyggen til en fjos i løpet av uendelige dager.
Det jeg hadde lest som en unnskylding fortelling, første gang, plutselig rammet meg, ettersom jeg skjønte det aldeles nå, som et støt i magen, som fikk meg til å miste pusten og briste i tårer på en helt ukontrollert måte.
Jeg forble slik en skort tund, fullstendig paralysert, da jeg kjente hånden til den lille gutten nær meg som trekte meg mykt på armen. Jeg snudde hodet for se på ham og så hans trist smil av angst foran mine tårer da han spurte “Er det ikke så morsomt ?”
Jeg ikke kunne snakke. Hva burde jeg ha svart, uansett …?

Nå er det mulig at jeg får tenke på henne som jeg en gang gjorde om Joni Mitchell : jeg har lenge vært litt likegyldig om hennes debut låter, og jeg tror det var fordi hung sang litt for høyt for meg. Men etter flere år, forandret hun sin stil til jazz og sin stemme til en lavere tone. En dag oppdaget jeg platene “Hejira” og “Mingus” fra 70-tallet som umiddelbart berørte meg. “Goodbye porkpie-hat” er en fantastisk låt jeg har ofte lyttet på etterpå, i mange år. Men merkelig nok, jeg har ikke prøvd, i løpet av disse årene, å kjenne mer om hennes nyligere verk !
Jeg kan knapt forklare det nå. Kanskje tenkte jeg at jeg hadde tid nok for det senere. Men en natt i 2007 satt jeg på bilen og kjørte jeg gjennom de tomte gatene i Paris, da jeg hørte på radio en sang fra hennes sist plate, sangen “Shine”. Jeg blir helt rystet av den. Jeg ikke hadde hørt noe av det hun hadde sunget i nesten 30 år, og så var hun der igjen, med særlige gitar harmonier, en sterk tekst, og en ytterst uttrykksfull stemme som, på grunn av altfor mange sigaretter, hadde blitt mye lavere enn før. Og definitivt ikke mindre rørende.
Jeg kjente at jeg burde kjøpe CD’en så snart som mulig. Men, rart nok, jeg ikke gjorde det egentlig… Uforståelig.
Så vet jeg ikke nøyaktig hva fikk meg tenke på henne, lenge etterpå, da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde glemt den enestående Joni en gang til. Tilbake hjemme, søkte jeg låten på youtube, og heldigvis fant den, som rystet meg med en helt intakt følelse. Siden den, lytter jeg på den iblant, særlig i natt, og det høres ut som en reise gjennom tiden og samtidig en skjult dimensjon til eldre fine damer.

Jeg hadde en gang en amerikan venn, som hette Parisian. Da hans søster tapte sin mann i en bilulykke, han bed henne komme til Paris og bo hos ham et par månader. Så fikk jeg møte henne der.

En sol varmte morgen i vår, gikk vi alle tre for en liten tur i en fin park. Jeg var gående mellom dem da han plutslig spurte meg :

“Now tell me : how does it feel to be walking between to REAL parisians ?”

Samtidig, det får meg å lure på hvilket er det vanligste kallenavnet for Elisabeth i Norge.
I Frankrike er det Babette, og jeg minner ikke at jeg hørt noen kalle søstra mi på et annet vis.
Unntatt min far, selvfølgelig, som kalte henne Lisbeth. Bare han. Men absolutt alltid.

Hvorfor gjorde han sånt ?
Jeg har aldri lurt på dette før idag. Nå er det for sent for å spørre ham.
Hvor mye om ham selv har jeg ikke spurt når det ble tid nok for et svar ?

Buss
Fra Lærdal kl. 19.50
Til Revsnes kl. 20.15

Ferge
Fra Kaupenger kl. 21.00
Til Flåm kl. 23.30

Jenta som har skrevet billetten er resepsjonisten på vandrerhjemmet i Lærdal. Hun snakker nynorsk (eller noe annet, det vet jeg ikke, fordi jeg forstår ikke et ord av det hun sier til meg), og hun smiler når hun prøver å hjelpe meg med tabellen over offentlig transport. Jeg hadde fått en haike i Geilo med en mann som var på sin vei tilbake hjem noen sted nord til Sognefjorden, og siden jeg ville dra til Bergen, så hadde jeg gått av i Lærdal, hvor jeg tenkte jeg skulle bli en natt før at jeg kunne gå videre.

Øverst på billetten, jenta har skrevet og understreket :

Toget går fra Flåm kl 00.03.

Billetten har vært ennå mellom sidene til bøka som jeg leste da.
Ifølg billetten, jeg har vært i Flåm nøyaktig 33 minuter, mellom 23.30 og 00.03, en kveld i september ’75. Med andre ord : jeg har krysset men sett absolutt ikke noe av èn blant de meste tiltrekkende steder i Norge.

For meg har det vært en virkelig ingen-nyhet, i løpet av mange år. Men takket være et innlegg til Argus (http://129.vgb.no/2008/07/12/nib-flamsbanen/), jeg nå skjønner hva jeg må begynne å angre at jeg ikke har sett i den tiden, for 35 år siden, når jeg reist min vei fra Lærdal en smule tidligere enn tenkt …

…

En leser skrev kommentaren : “Franskmenn kan lage vin og cognac. Ikke bil”.

Dessverre er han helt rett !
Å drikke eller å kjøre : du må bestemme ! har lenge vært slagordet til den franske trafikksikkerheten. (Boire ou conduire : il faut choisir !)

Tilsynelatende, franskmenn har valgt !

Spesielt sa hun at hun ville nekte noen politisk allianse med kandidater som har vært dømt eller siktet, selv om disse kandidatene er sosialister.

Med en slike posisjon setter hun fram en moralsk forpliktelse før sin politisk engasjement, en oppfattning som gleder meg fordi det er neppe vanlig til lands (i Frankrike).

Og dette vil sannsynligvis provosere mange fast bestemte venstreorienterte velgere og aktivister innenfor “Les Verts / Europe-Ecologie partiet” som skjønner absolutt ikke spørsmålet om den kandidatenes moralske stillingen når det gjelder å vinne et valg.

Mange høyreorienterte velgere har en symmetrisk oppfatning. Og jeg synes som Eva Joly at det franske folket er overraskende tolerante med juksere.

Fransk folk ofte smiler når de lærer at en norsk statsråd måtte trekke seg på grunn av en kostnad på et par kroner.

Franskmennene sannsynligvis trenger noe mer norske kvinner til å utvikle seg mot et modent demokrati !

“Vous trouverez le menu dans le magasin qui est dans la poche devant vous.
Nous vous souhaitons un agréable merci !”

Oversettelse:
“Menyen finnes i butikken som er inn i posen foran dere. Vi ønsker dere et behagelig takk !”

Tusen takk S.A.S ! Fortsett å underholde dine passasjerer !

Det var hyggelig å begynne et nytt kapittel i mine Norske eventyr med en sånn stor latter !